Foreldre mens jeg kjørte halvmaraton

i går, fullførte jeg Oakland Half Marathon. Det var bra, dårlig, så vel som stygt. Jeg har aldri vært en rask løper, så vel som forventningene mine er ganske godt håndtert når det gjelder min egen atletiske dyktighet. Løpsmålet mitt var å totalere det i tillegg til å glede seg over dagen.

Før jeg forlot hjemmet for arrangementet, lot jeg mannen min forstå at jeg virkelig virkelig håpet at han kunne ta med barna et sted langs stien for å applaudere meg på, hvis det ikke var så bra med mye problemer, eller selv om det var litt også mye problemer. For det formål gjorde jeg min egen indikasjon som uttalte at “Go Mom Go” i tillegg la det ut på frokostbordet ved siden av to koseklokker for å lage støy. Under løpet sendte jeg ham tekst, så de kan forstå hvor de skal oppdage meg.

Jeg var glad og overrasket da jeg så min eldste sønn løpe i tillegg til å heie på meg rundt kilometer 8. Du forstår at jeg ikke forventet å bli sett i det øyeblikket, siden han fanget meg å gå i tillegg til å spise en mini muffin I stedet for å løpe i toppfart. Imidlertid likte jeg det.

(Påmelding til ned? Enda bedre)

Når Holden så meg løpe, begynte han å jage meg, noe jeg ønsket velkommen. I løpet av 30 sekunder spurte han meg hvor skjorten hans var for musikkforestillingen hans senere samme dag. Tross alt, nå hadde han øret mitt. Deretter beklaget han at han ikke fikk noen form for plukket etter skoleklassen. (Pappa måtte registrere seg uten meg den morgenen, så vel som en flott oppgave for en rookie!) Kan jeg gjøre noe med dette? Holden lurer på. Jeg lurer på om jeg vil overflate dette løpet.

Når vi fanget opp pappa så vel som Bit Brothers, sprengte hjertet mitt av synet av mitt fulle utvalg av gyte som heiet på meg.

Du kan se Holden med indikasjonen hans rett bak meg. Bitsøsken Milo så vel som Sawyer er den oransje-hette som suser en mindre person på fortauet. Jeg trakk meg for en rask smooch i tillegg til at jeg klarte meg for å få flere oppmuntringsord. Sawyer ba meg reparere den fastkjørte koseklokken sin. Typisk.

Alle løpene så vel som alle milene av å late som om andre menneskers “løp, mamma!” Indikasjoner var for meg, så vel som jeg kom til foreldre dem mens jeg løp. Jeg tilbrakte neste kilometer i fniser, og reflekterte over sannheten som likevel fartsfylte jeg beveger meg med deres plass, guttene mine er forberedt på å nå ut og ta meg når de kan.